1 vare lagt i handlekurven
Stiltips
En klassisk tilnærmelse til en velkledd sommer
Publisert 30-07-2017
Dersom du er du interessert i en klassisk klesstil, er det ofte vanlig at man har bygd opp en større garderobe med et storre utvalg og eier flere gode plagg tilpasset tiden oktober–april enn de varmere sommermånedene. Det er helt naturlig, og snarere regelen enn unntaket. Det finnes egentlig tre hovedårsaker til dette. For det første er utvalget av stilige klær ofte størst om høsten og vinteren. For det andre har sommerhalvåret flere helligdager noe som betyr mer fritid som gjør at du kanskje kler deg litt mindre formelt. Og selvsagt spiller også det varme været inn. Vil du være velkledd, innebærer det som oftest dress eller jakke, og det kan være en utfordring når det er varmt. I dag vil vi derfor både fortelle litt om hvordan dette historisk har sett ut, og hva vi kan gjøre for å holde stilen også når temperaturen overstiger 25 grader.
Aller først skal vi slå hull på en myte; ull trenger ikke å være for varmt for sommeren. Det skal vi forklare nærmere nedenfor. Når vi skal avgjøre hvor varm for eksempel en dressjakke er, er det like viktig å se på konstruksjonen som på yttermaterialet. Har den fôr og et tykt mellomlag i kanvas, spiller det ingen rolle om yttermaterialet er lett. Jakken kommer uansett til å være et varmt plagg. For å finne egnede plagg som er behagelige i varmen, gjelder det like mye å vurdere plaggets oppbygning som dets materiale.
Det er alltid lurt å ta et tilbakeblikk for å kunne forstå nåtiden. Når vi snakker om en klassisk stil, ser vi for oss begynnelsen rundt 1920. Vi kan på mange måter si at det var omtrent da grunnlaget ble lagt for det vi i dag anser å være den klassiske stilen. Fram til da bar man som oftest en bukse, en mellomting mellom en frakk og en jakke, og gjerne et slips. I løpet av 1920-årene begynte dressen å gjøre seg gjeldende. Til å begynne med ble dette ansett som en svært uformell måte å kle seg på, som bare egnet seg til sport.
Noen tiår senere hadde dressen fått fotfeste og var blitt det antrekket mange menn bar til både arbeid og fritid, om enn ikke om kvelden. Smoking var det korrekte til middag.
Generelt sett var dressene i ull som var en tanke grovere enn i dag. Det var antakelig to årsaker til dette. For det første var det vanskelig for veveriene med datidens teknikk å lage de ekstremt tynne og fine stoffene vi har i dag, og det var heller ikke like enkelt å eksperimentere med blandinger på samme måte som i dag. Det skal likevel sies at det ikke var noen enorm forskjell. Viktigere var muligens det økonomiske aspektet. Folk tenkte mer langsiktig, hadde lavere forbruk og krevde i større grad at et plagg skulle vare lenge. Når vi ser i gamle arkiver hvordan menn kledde seg på den tiden, var det en ekstremt sjenerøs fasong med vide jakker og bukser som på den måten kanskje var en anelse svalere enn mange av dagens ettersittende jakker og bukser.
Det må likevel poengteres at vi faktisk kan finne gamle dressannonser fra 1930-tallet som markedsførte spesielle sommerdresser i såkalt «tropical-wool».
I et historisk perspektiv inntraff noe uhyre viktig på 1930-tallet. En ung skredder i Napoli, ved navn Vincenzo Attolini (en av forfedrene til Cesare Attolini) revolusjonerte moten ved å helt omforme datidens mote og hvordan en jakke skulle se ut. Vi bør ha klart for oss at Napoli på denne tiden var et sted store deler av Europas aristokrati oppsøkte, og stilen fram til nå hadde vært svært britisk. Attolini valgte å skape en jakke i en svært myk konstruksjon uten vattering og oppbygde skuldre og la grunnlaget for den stilen Napoli er kjent for i dag, og som på mange måter påvirker dagens klassiske mote og skreddersøm.
I tillegg til å være en behagelig og fin jakke ble den av forklarlige grunner også svalere enn en jakke med mye fôr og oppbygning.
Det er alltid lurt å ta et tilbakeblikk for å kunne forstå nåtiden. Når vi snakker om en klassisk stil, ser vi for oss begynnelsen rundt 1920. Vi kan på mange måter si at det var omtrent da grunnlaget ble lagt for det vi i dag anser å være den klassiske stilen. Fram til da bar man som oftest en bukse, en mellomting mellom en frakk og en jakke, og gjerne et slips. I løpet av 1920-årene begynte dressen å gjøre seg gjeldende. Til å begynne med ble dette ansett som en svært uformell måte å kle seg på, som bare egnet seg til sport.
Noen tiår senere hadde dressen fått fotfeste og var blitt det antrekket mange menn bar til både arbeid og fritid, om enn ikke om kvelden. Smoking var det korrekte til middag.
Generelt sett var dressene i ull som var en tanke grovere enn i dag. Det var antakelig to årsaker til dette. For det første var det vanskelig for veveriene med datidens teknikk å lage de ekstremt tynne og fine stoffene vi har i dag, og det var heller ikke like enkelt å eksperimentere med blandinger på samme måte som i dag. Det skal likevel sies at det ikke var noen enorm forskjell. Viktigere var muligens det økonomiske aspektet. Folk tenkte mer langsiktig, hadde lavere forbruk og krevde i større grad at et plagg skulle vare lenge. Når vi ser i gamle arkiver hvordan menn kledde seg på den tiden, var det en ekstremt sjenerøs fasong med vide jakker og bukser som på den måten kanskje var en anelse svalere enn mange av dagens ettersittende jakker og bukser.
Det må likevel poengteres at vi faktisk kan finne gamle dressannonser fra 1930-tallet som markedsførte spesielle sommerdresser i såkalt «tropical-wool».
I et historisk perspektiv inntraff noe uhyre viktig på 1930-tallet. En ung skredder i Napoli, ved navn Vincenzo Attolini (en av forfedrene til Cesare Attolini) revolusjonerte moten ved å helt omforme datidens mote og hvordan en jakke skulle se ut. Vi bør ha klart for oss at Napoli på denne tiden var et sted store deler av Europas aristokrati oppsøkte, og stilen fram til nå hadde vært svært britisk. Attolini valgte å skape en jakke i en svært myk konstruksjon uten vattering og oppbygde skuldre og la grunnlaget for den stilen Napoli er kjent for i dag, og som på mange måter påvirker dagens klassiske mote og skreddersøm.
I tillegg til å være en behagelig og fin jakke ble den av forklarlige grunner også svalere enn en jakke med mye fôr og oppbygning.
Det neste aspektet er materialet. Som det ble sagt innledningsvis, er det en myte at ull ikke fungerer om sommeren. Det er faktisk helt motsatt, men du må vite hvilken type ull du skal se etter. Det fine med ull er at det er et naturlig materiale med egenskaper som innebærer at det varmer når det er kaldt, men også kan virke avkjølende og luftig når det er varmt. Det avgjørende er hvordan stoffet er vevd.
Det finnes varianter av det som på engelsk kalles worsted wools, det vil si, kamgarnsull, som fresco og tropical wool, som fungerer fortreffelig også når det er svært varmt. Vevingen er løs, og stoffene puster derfor svært godt. De er dessuten svært motstandsdyktige mot krølling, noe som gjør dem egnet til forretningsdresser om sommeren. Selv den grove mohairullen kan fungere godt om sommeren.
Ellers foretrekker nok mange menn bomull og lin til sommerbruk. Det er også to naturlige og fantastisk fine materialer som fungerer svært godt når det er varmt. Det bør påpekes at bomullstvill kan være svært tettvevd, og da puster stoffet mindre godt, og man risikerer at svetten renner til tross for at stoffet føles relativt lett.
Disse materialene er svært fine, men er mindre formelle enn hva ullvariantene ovenfor er. Det avgjørende er altså i hvilke sammenhenger plagget skal brukes. Hvis man arbeider i et formelt miljø kan kanskje en lindress bli helt feil?
Men også disse kleskodene begynner etter hvert å mykes opp i Norge. Nå for tiden ser vi jeans og linjakke på en advokat og bomullsdress på en bankmann. Spesielt i sommermånedene er toleransenivået på kontorene temmelig høye. For den som vil og tør, finnes det altså alternativer også når temperaturen stiger.
Avslutningsvis til en av årets store trender innenfor den velkledde moten, #menswear om man vil. Det er nemlig slik at det til tross for hva mange vil gi inntrykk av, hersker trender også innenfor den klassiske moten. Enkelte sier at det ikke er tilfelle, men det er løgn. Selv om det er nyanseforskjeller som den vanlige mannen i gaten kanskje ikke legger merke til, er det hver sesong nye attributter som bæres av de betydningsfulle personene som direkte eller indirekte påvirker måten vi kler oss på. I sommer har det utvilsomt vært seersucker. Det er det engelske navnet på materialet vi helst kjenner som kretong eller krepp. Det er som oftest i bomull og har en lett krøllet og litt boblete struktur. Under sommerens utgave av Pitti Uomo i Firenze så man dette materialet overalt, først og fremst i dressform. Dette gir et forvarsel om at det kommer til å henge riktig mange seersucker-plagg i butikkene neste sommer. Og hvorfor ikke – det er et fint og utrolig praktisk materiale som puster og føles svalt selv når varmen stiger over 25 grader.
Nå er tiden inne for at jeg selv skal ta ferie. Hva kommer jeg til å ha på meg når jeg forlater stranden og nærmer meg byen igjen? Jo, en tynn bomullsdress i olivengrønt, semskede mokasiner, en tynn, lyseblå skjorte, shantungslips og et lommetørkle i lin. Panamahatten får imidlertid bli igjen hjemme. For meg er det "vil-men-kan-ikke-plagg", og jeg velger det som føles mest bekvemt og riktig. Det er det beste rådet jeg kan gi dere også!
God sommer!
Tekt: Olof Nithenius
Foto: Ted Olsson
