Fem franske stilikoner å la seg inspirere av

Mote endrer seg stadig. Trender oppstår, forsvinner og kommer tilbake, mens noen mennesker ser ut til å stå igjen som stilreferanser lenge etter at deres egen tid har passert. Det ser ut til å være noe i evnen til å velge selv – å raffinere, forenkle, slippe løs eller rote til, til klærne og tilbehøret blir en forlengelse av den egen personligheten.

Det er også det som forener de fem franskmennene i denne artikkelen, til tross for at uttrykkene deres skiller seg fra hverandre. De bar dresser, skjorter, jeans og strikkede plagg – ofte klær som i seg selv var ganske ordinære. Likevel fortsetter vi å vende tilbake til dem. Kanskje er det nettopp selvfølelsen i de egne valgene som skiller en stilikon fra noen som bare er velkledd. For stil handler tross alt ikke bare om hva vi bærer, men om hvordan vi bærer det, hva vi gjør til vårt eget og hva vi formidler gjennom det.

Yves Saint Laurent – mote-designeren og visjonæren

Mannen bak moda-verdenens kanskje mest kjente initialer forandret ikke bare hvordan kvinner kledde seg, men også synet på hva klær kunne uttrykke. Yves Saint Laurent lånte fra den mannlige garderoben og skapte plagg for en ny tid og en kvinne med større selvstendighet og plass i samfunnet. For ham handlet mote ikke bare om å kle kroppen, men om å uttrykke en følelse og en identitet.

Den egne garderoben var derimot langt fra like revolusjonerende, til tross for at Yves fortsatt anses som en av sin tids store stilikoner – en motsetning som gjør ham desto mer interessant. De veltilpassede, ofte dobbeltkneppede dressene, skjortene og slipsene var knapt fremmede for tidens mannlige garderobe. Likevel ble uttrykket uomtvistelig hans, ikke minst gjennom de kraftige svarte brilleinnfatningene som fulgte ham gjennom årene. Kanskje sier det noe om hva som faktisk skiller stil fra mote.

Det trenger ikke å være det nye eller uventede som setter spor, men evnen til å bære det velkjente med slik konsekvens og overbevisning at det til slutt blir en del av ens identitet.

Jean-Paul Belmondo – Skuespilleren og den sjarmerende rebellen

Med rufsete hår, et lett smil og en selvsikker karisma ble skuespilleren Jean-Paul Belmondo sinnebildet av avslappet fransk eleganse. På 1960-tallet blandet han veltilpassede dresser, smale bukser og skjorter med mer robuste plagg som skinnjakker, frakker og strikkede plagg. Det klassiske møtte det uformelle, og resultatet føltes aldri tilgjort – snarere som om klærne fulgte ham, ikke omvendt.

Der finnes også Belmondos varige dragkraft. Lekende, sjarmerende og litt kantete lot han garderoben forsterke sin personlighet og beveget seg ubesværet mellom det skreddersydde og hverdagslige. En stilprinsipp som føles minst like relevant i dag: eleganse trenger ikke å være perfekt. Kanskje er det først når vi tør å slippe på reglene at den personlige stilen får ta plass.

Jacques Dutronc - Sangeren og den stilige provokatøren

Med sigaretten nært til hånden og gitaren som selvfølgelige tilbehør forente Jacques Dutronc 1960-tallets rock'n'roll-attitude med fransk eleganse. Hans musikk blandet fransk pop med rock, psykedelika og garage, og garderoben fulgte samme kreative retning. Smale dresser, polo-trøyer, boots og ledig brukte jakker eller skinnjakker ble en del av uttrykket. 

I motsetning til tidligere nevnte stilikoner hadde Dutronc kanskje noe som tydeligere kan beskrives som et utseende. Han våget mer, lot klærne ta større plass og bygde et visuelt uttrykk rundt den samme kreativiteten og uanstrengtheten som preget musikken. Det er neppe en tilfeldighet at musikere så ofte blir stilikoner – når musikken, personligheten og garderoben forteller samme historie, blir stilen en del av artisten. Hos Dutronc ble individualiteten selve poenget.

Serge Gainsbourg – Sangeren og forfatteren med den uordentlige dandy-stilen

Der Dutronc våget å skape en egen stil, tok Serge Gainsbourg det hele et skritt lenger og utfordret selve forestillingen om hva som passer sammen – og hva som overhodet anses som elegant. Den kontroversielle musikeren var like elsket som provoserende og syntes sjelden å bry seg om hva andre mente. Den samme viljen til å gå sin egen vei kunne sees i garderoben. Skjorten ble knappet opp, jeans ble båret med en kritstripejakke, og denimskjorten fikk ta plass under den mørke dressen. Militærskjorter, platåer, sporty briller og de karakteristiske hvite Repetto-skoene ble andre gjentakende elementer.

Mye av dette føles knapt revolusjonerende i dag, men i Gainsbourgs samtid var kombinasjonene betydelig mer uventede. Han beveget seg mellom elegant og avslappet, rett og galt, og gjorde det med en likegyldighet som ble en del av hans identitet. Kanskje er det også den viktigste lærepengen fra Gainsbourg: våg å kombinere det som ikke åpenbart hører sammen, utfordre inngrodde regler og noen ganger bære akkurat det du selv ønsker – selv når noen andre mener at du burde la være.

Alain Delon – Skuespilleren og den uanstrengte ikonet

Alain Delons stil var nesten provoserende enkel. Mørke dresser, hvite skjorter, strikkede gensere og jeans utgjorde store deler av garderoben, ofte båret med en viss nonchalanse – skjorten oppknappet, ermene opprullet og slipsen noe løsere.

Da Delon brøt gjennom på 1960-tallet, møtte publikum en filmstjerne med et sjarmerende smil, en rebellisk side og en bad boy-aura som stod i spennende kontrast til den elegante garderoben. Roller i Plein Soleil, Le Samouraï og senere La Piscine forsterket bildet av den mystiske og tilsynelatende uanfektede Delon. Den samme enkelheten preget hans private stil, men nå var plaggene ladet med noe mer.

Kanskje er det derfor vi fortsatt inspireres av ham: ikke fordi han viste oss noe nytt å ha på oss, men fordi han viste hvor mye personen i klærne kan endre hvordan vi ser på dem.

Å bli inspirert av en stilikon handler ikke nødvendigvis om å bære de samme plaggene. Lån heller innstillingen: selvfølgeligheten, nysgjerrigheten og motet til å gjøre garderoben til sin egen. Kanskje fester du deg ved Yves Saint Laurents dobbeltknappede dresser og gjør dem til din egen uniform. Kanskje tiltrekkes du av Belmondos måte å blande det skreddersydde med det ledige, eller så følger du Gainsbourg og kombinerer ting du tidligere ikke trodde hørte sammen. La deg inspirere av en silhuett, en farge, en holdning – eller av motet til å se bort fra alt sammen.

Selv tar jeg med meg Dutronc inn i høsten: litt mer rock'n'roll, litt mer uanstrengt og gjerne noe uventet. Neste morgen kan det være noe helt annet. For kanskje er den største lærdommen fra disse fem mennene at personlig stil først begynner når vi tør å bestemme selv.