Alain Delon – filmstjernen som ble en stilikon for generasjoner

Hva er det egentlig som gjør en person til en stilikon? Det kan knapt handle bare om klærne. Gjennom historien har utallige skuespillere båret veltilpassede dresser og perfekte ytterjakker uten å etterlate noe varig inntrykk. Likevel finnes det visse navn som fortsetter å dukke opp generasjon etter generasjon når stil kommer på tale. Alain Delon er et av dem.  

Det er fascinerende hvor sterkt film og stil henger sammen. Til tross for at kostymedesignere og designere ofte står bak uttrykket, er det skuespillerne vi husker. På samme måte som Marlon Brando kom til å bli forbundet med linnen og Steve McQueen med den amerikanske sportstilen ble Alain Delon ansiktet utad for europeisk eleganse.

Vi har derfor ikke valgt filmene der Delon bare er velkledd, men de rollene som kom til å definere de stilidealene han fortsatt forbindes med. Sammen fanger de tre forskjellige sider av den estetikken som gjorde ham til en av filmhistoriens mest varige stilikoner.  

Plein Soleil, 1960 

Plein Soleil utspiller seg på den italienske rivieraen og bygger på Patricia Highsmiths roman The Talented Mr. Ripley. Midt i denne idylliske settingen beveger Alain Delon seg som Tom Ripley – en av filmhistoriens mest fascinerende antihelter. Filmen ble Delons store gjennombrudd, og mange mente at han legemliggjorde Tom Ripley snarere enn å spille ham. Med sitt gutteaktige smil og sin gåtefulle sjarm skaper Delon en karakter som er like forførende som ubehagelig. 

Det er også i Plein Soleil at bildet av Alain Delon som stilikon begynner å ta form. Oppknappede skjorter, strikkede pikéer, høytlivde bukser og loafers bæres med en selvfølge. Stilen føles aldri særlig gjennomtenkt eller tilrettelagt – og det er nettopp det som gjør den så tidløs. Filmen beskrives ofte som en klassisk summer noir, der den italienske idyllen sakte får en mørkere tone. Samtidig er den en stilig skildring av livet ved Middelhavet og et tidlig eksempel på den avslappede sommerelegansen som kom til å bli sterkt forbundet med Alain Delon. 

Le samouraï, 1967 

I Le samouraï møter vi en helt annen Alain Delon. Den solblekte rivieraelegansen er erstattet av en stil som signaliserer pondus og et mer autoritært uttrykk. Her spiller Delon leiemorderen Jef Costello, en av 1960-tallets mest ikoniske filmkarakterer. Under Jean-Pierre Melvilles regi skaper han en figur som sier veldig lite, men uttrykker desto mer gjennom sitt kroppsspråk og sin uklanderlige bekledning. 

Stilmessig er Le samouraï betydelig mer gjennomtenkt. Alt er avskåret, rent og disiplinert. Jef Costello ble en ikon for den lyse trenchcoaten i kneelengde, ofte båret lukket med beltet markert i midjen. Silhuetten er lang og stram, med rene skuldre og et fall som minner mer om en uniform enn en tradisjonell ytterjakke. Den smalbrættede fedoraen på hodet forsterker den samme følelsen av anonymitet og mystikk. Under jakken bæres en mørk dress, hvit skjorte og smal slips. De minimalistiske plaggene sammen med den nedtonede fargepaletten skaper en av filmhistoriens mest gjenkjennelige silhuetter, der hver detalj føles kontrollert og nøye avveid.

La Piscine, 1969 

Når man snakker om Alain Delons stil, er det lett å fastne ved de velsydde dressene, ytterjakker og formelle roller. Om Plein Soleil la grunnlaget for Delons status som stilikon, var det La Piscine som sementerte bildet av ham som den ultimate riviera-gentleman. Få filmer fanger den avslappede luksusen og Middelhavselegansen som kom til å bli så sterkt forbundet med Delon.  

Garderobemessig preges La Piscine av kortermede skjorter, skrikende mønstrede badebukser, åpne krager og solbriller. Men det er ikke de enkelte plaggene man husker, men måten de bæres på. Her møter vi en mer moden og selvsikker versjon av den stil som først ble etablert i Plein Soleil. Klærne er enkle, men bæres med en selvfølgelighet som har gjort filmen til en av de tydeligste referansene for den europeiske riviera-stilen. 

Finn Alain Delon-stilen 

Delons stil har kanskje aldri vært ekstremt fremtredende, men den kommer tilbake i ulike uttrykk; den solblekede rivieraelegansen, den skarpe dressstilen og den sofistikerte gentleman-garderoben. Kanskje er det nettopp derfor stilen har aldringens så godt. Klærne står aldri i sentrum, men de føles alltid selvfølgelige. Det finnes en uanstrengthet mot trender og omgivelsene. Og kanskje er det nettopp denne selvfølgeligheten som skiller en stilikon fra noen som bare er velkledd.