Stilikon Marlon Brando - en sterk personlighet

Blant de yngre er han i dag best kjent for rollen som den stolte og karismatiske «Gudfaren», mens de som husker ham fra hans levetid, også vil huske ham fra andre store filmer og som det politiske og aktivistiske mennesket han var. Han hadde ikke et godt forhold til pressen, og en gang brakk han kjeven på en paparazzi. Han ga sjelden intervjuer og uttalte seg først og fremst mot ulikhet og urettferdighet i verden. Så hva vet vi egentlig om Marlon Brando; en av forrige århundres mest markante skikkelser?

Han vokste opp i en temmelig dysfunksjonell familie med to alkoholiserte foreldre i en forstad til Chicago, der familien bodde fra han var seks år gammel. Faren var voldelig overfor kone og barn, noe som sannsynligvis også var en av årsakene til morens kraftige alkoholmisbruk. Henne fant de som regel på en barkrakk i et av Chicagos snusete skjenkesteder. Neppe et kjært barndomsminne, men tross alt, og i motsetning til overfor faren, var han ikke helt uten varme følelser overfor moren, som han beundret for hennes opprørske og individualistiske karakter. Men morens sviktende evne til å oppdra barna på en ordentlig måte og farens kalde natur satte unektelig sitt preg på den mistilpassede unge mannen. Og Brandos udisiplinerte og opprørske natur var også det som fikk ham utvist fra high school, der han ifølge ryktet hadde kjørt motorsykkel gjennom skolens korridorer. Brandos far sendte ham av gårde til en militærskole i Minnesota – hvor han til slutt også endte med å bli utvist for hensynsløs oppførsel.

Med en såpass barsk og mistilpasset bakgrunn er det også fristende å spørre hvordan interessen for skuespilleryrket oppsto, og selv om ingen vet dette helt sikkert, ligger en del av svaret muligens nettopp i de tidlige årene av Brandos liv. I private lydopptak som ble offentliggjort etter Brandos død, beskriver han det blant annet slik: «Når du som barn er uønsket, leter du etter andre identiteter som vil bli akseptert», og rollespillet ble i oppveksten en måte å overleve på fordi det ga ham mulighet til å tilpasse seg og få folks oppmerksomhet. Da faren ga ham opp etter militærskolen, reiste Brando i 1943 selv til New York for å oppsøke skuespilleryrket, som etter sigende var det eneste han noensinne virkelig hadde funnet noen glede i.



I Brandos barndom og ungdomstid var filmindustrien fortsatt ung, og verden hadde bare nylig sett de første store filmproduksjonene, som Frankenstein og King Kong. Andre verdenskrig, og behovet for underholdning og propaganda i årene like etter, satte fart i utviklingen. I etterkrigstiden kjørte Hollywood for full maskin, og i Los Angeles krydde det av store filmstjerner som Fred Astaire, Cary Grant og Clark Gable. Men det er viktig å forstå at det som gjorde Marlon Brando til noe helt spesielt – og til den kanskje mest innflytelsesrike skuespilleren i det 20. århundre – var at han var den første store skuespilleren som tok i bruk Stanislavski-teknikken, det vi i dag kjenner som «metodeskuespill». I dag tas dette som en selvfølge, men på slutten av 1940-årene var stilen og skuespillteknikken i selv de store produksjonene litt slik vi kjenner den fra revyforestillinger og teater, altså ganske kunstig, og fremføringen høres nesten ut som høytlesning fra et manus. Metodeskuespill handler i stor grad om å studere rollen grundig og sette seg ekstremt godt inn i karakteren, nærmest å bli ett med rollen, for på den måten å kunne spille den på en mer naturlig måte og med størst mulig overbevisning. Et tidlig eksempel er engasjementet Brando viste før sin første spillefilm Mennene (1950), der han spiller en lammet krigsveteran. Forut for opptakene tilbrakte han flere måneder på et krigssykehus, blant veteraner som alle selv var traumatiserte og satt i rullestol. Selv om filmen ikke ble noen kommersiell suksess, hadde den stor påvirkningskraft, og Hollywood var forandret for alltid.

Karrieren skjøt fart i 1950-årene; Brando mottok sin første Oscar-statuett for En sporvogn til begjær i 1951 og hadde med rollen som den brutale Stanley Kowalski også befestet sin stilling som et sex-symbol i Hollywood. Suksessen til tross var Brandos respekt for filmbransjen likevel nokså begrenset. Han hadde ikke særlig mye til overs for det overfladiske Hollywood, og han utnyttet på sin egen måte talentet til å forsørge seg selv gjennom karrieren. Han arbeidet minst mulig, i gjennomsnitt én film i året, noe som betydde at han kunne arbeide i tre måneder med en film og ta seg fri de øvrige ni månedene. Han har derfor også spilt noen utrolig dårlige roller i årenes løp, men tross karrieremessige opp- og nedturer har han spilt noen av de største rollene i noen av de største filmene det 20. århundret har sett. Det var alt fra tidlige filmer som Vill ungdom og Storbyhavnen til hans comebackfilm i 1970-årene, Siste tango i Paris, Apokalypse Nå og selvfølgelig Gudfaren, som han fikk sin andre Oscar for – en pris han i typisk Marlon Brando-stil, og med stor kontrovers, ikke selv møtte opp for å motta. I stedet sendte han Sacheen Littlefeather, en ung indianerkvinne kledd i full apachedrakt, som en protest mot Hollywoods fremstilling av den amerikanske urbefolkningen på film og TV.

Han vil for alltid være Hollywoods første og største rebell, en utemmet naturkraft som rammet den pene og etablerte filmbransjen, og som fascinerte både menn og kvinner med sin rå og maskuline karisma. Han var en markant skikkelse med markante holdninger og var ikke redd for å tale de svakes sak, selv om det kunne ha katastrofale konsekvenser for hans egen karriere. Han kjempet lenge og åpent for de svartes rettigheter i USA og mot apartheidstyret i Sør-Afrika. Skuespillerkollegaen Martin Sheen minnes at han slo på TV-en og fikk se Marlon Brando gå gjennom et Harlem i flammer og totalt opprør den kvelden Martin Luther King ble drept: «En av de modigste handlinger jeg noensinne har sett, og det hadde en enorm betydning», uttalte Sheen. Nei, Marlon Brando var et komplekst og til tider mørkt menneske, muligens som følge av en hard oppvekst. Men han valgte aldri den enkleste veien i livet, og kanskje var det nettopp den hardhendte behandlingen og omsorgssvikten tidlig i livet som ga ham empatien og engasjementet som gjorde at han alltid kjempet for dem som sto svakest.