Glem hypede klokker – Thorsten Jülich samler på Piaget, gull og gode historier

Denne uken møter jeg Thorsten Jülich, mannen bak @piagetcollector. Vi snakker om hvordan alt begynte, hvorfor Piaget fortsatt føles litt som en hemmelighet i klokkeverdenen, og om uventede møter som bare skjer når man samler på vintageklokker.

Det blir mye gull, mange steintavler og et klart tema: å samle med hjertet, ikke etter hva som er populært.

Alt begynte med en Polo i helgull

Når jeg spør Thorsten hvordan hans Piaget-reise begynte, forventer jeg en lang historie om utallige timer på Google og annen research. Det får jeg ikke.

– Det var en Polo i helgull. Fra tidlig 80-tall, sier han. Jeg lette ikke engang etter en Piaget, men da jeg så de horisontale gulllinjene som fortsatte fra lenken rett inn på skiven… Der begynte alt.

Designen kommer først

Når vi prater videre innser jeg raskt at Thorsten ser på Piaget på en annen måte enn mange samlere ser på merkene sine.

– Piaget eksperimenterte mye. Formene, materialene, skivene, de ultratynne verkene … alt føles gjennomtenkt. 9P og 12P-verkene var langt foran sin tid, men Piaget snakket aldri så mye om det. De gjorde det bare.

Når han leter etter et nytt klokke, søker han først etter følelsen.

– En vakker steinskive eller en litt uvanlig kasseform – det er det som fanger meg. Urverket er en bonus. Designen er det som drar meg inn.

Klokker som personlig uttrykk

Jeg spør om han mener at klokkekunst har blitt mer kunst enn status de siste årene. Han nikker umiddelbart.

– Folk bruker klokker mer for å uttrykke stilen sin. Piaget gjorde dette allerede på 70- og 80-tallet. Farge, form, mansjettklokker … de laget ikke modeller som skulle passe alle. De laget klokker for personer som våget å skille seg ut.

Han nevner Andy Warhol som eksempel.

– Warhol bar Piaget for uttrykket. Han brukte ikke engang klokkene for å sjekke tiden. Og nå begynner folk å forstå hele greia.

Hva tenker du om Piagets blanding av urmakeri og smykkedesign?

– For meg er det ingen forskjell, sier Thorsten. Lenken, skiven, kassen — alt er laget med samme nøyaktighet som urverket. Det er som et smykke man kan ta på og bruke som klokke. Slik ser jeg dem.
 

Et personlig arkiv

Når jeg spør hva han egentlig bygger opp — et museum, en samling eller noe helt annet — tenker han en stund.

– Noe midt imellom. Det er et personlig arkiv. Jeg samler bare ting som jeg selv liker, ikke det markedet sier man skal ha. Hvis en klokke har stil og karakter, så er jeg interessert.

Han har også en favorittkategori som få snakker om: Piaget Polos på lær.

– Referansene 8673, 9993 og noen til. Alle vil ha helgulllenkene, men disse har samme sjel. Stenskiver, tynne profiler, fine proporsjoner. Helt undervurderte. Jeg har seks stykker nå, og jeg leter alltid etter flere.

Stil og følelse i en kombinert røra

Hvordan tenker du når du matcher klokker og klær?

– Jeg tar på meg det som føles riktig. Noen klokker fortjener litt mer enn sokker og sandaler, det er klart, sier han. Men oftest handler det bare om følelse.

Hvordan ser fremtidsplanene ut?

– Jeg fortsetter å samle. Jeg går etter det som gir meg energi. Jeg har noen prosjekter på gang, men ingenting fastsatt. Jeg liker at det får vokse naturlig. Uventet. Litt som Piaget.

Følg Thorsten

For å se hans siste funn og tanker:
Instagram: @piagetcollector