Møt fotografen og klokkeentusiasten Raffael Frenner

Fotografen og klokkeentusiasten Raffael Frenner har bygget sitt eget bildespråk der lys, materialer og små detaljer ofte får ta større plass enn selve klokkene.
Når man ser på bildene hans, er det sjelden referansen til klokken som fanger oppmerksomheten først. Ofte er det noe annet. Lyset mot en børstet kasse. Små riper som viser at klokken faktisk brukes. Eller hvordan en urskive endrer seg avhengig av tid på dagen og miljøet rundt.
En dresset klokke fra Chopard i gull kan for eksempel føles varm og myk i morgenlyset, men betydelig mer hverdagslig senere på ettermiddagen. Det er den typen detaljer Raffael ser ut til å tiltrekkes av.
Bildene føles sjelden spesielt arrangerte. Det er noe rolig og naturlig i dem, som om klokkene bare tilfeldigvis havnet foran kameraet i det rette øyeblikket.
Alt begynte med et skrivebordsur
Interessen for klokker begynte tidlig hos Raffael. Da Raffael var ti år gammel, fikk han et lite skrivebordsur av moren sin, formet som en klassisk vekkerklokke. Uret var mekanisk og måtte trekkes opp hver dag.
Noen år senere gjorde han det som mange nysgjerrige klokkeinteresserte før eller senere gjør: han skruet det fra hverandre.
– Det var der alt virkelig begynte, sier han. Jeg syntes det var fascinerende at alt fungerte helt mekanisk.
Når Raffael snakker om klokker, kommer han ofte tilbake til konstruksjonen og detaljene bak dem. Interessen ser ut til å dreie seg mindre om status og mer om følelsen av at noen virkelig har tenkt gjennom hver del av prosessen.
Bilder som føles naturlige
Det er en tydelig forskjell mellom å bare fotografere en klokke og å skape en følelse rundt den. Raffael jobber tydelig med det siste.
En eldre Omega Seamaster i tidlig morgenlys. En Cartier Santos der børstingen i kassen nesten blir viktigere enn selve formen. Eller en Patek Philippe Nautilus fotografert på en måte som føles avslappet snarere enn tilrettelagt.
– Jeg vil ikke at bildene skal føles som reklame, sier han. Det skal føles mer som om man oppdager noe selv.
Mange av hans fotografier er avkledde uten å føles tomme. Fokuset ligger sjelden på perfeksjon. I stedet er det materialene, lyset og de små detaljene som får ta plass.
Fyra timmar för en Cartier Santos
Alla som samlar klockor har någon historia som kanske inte låter helt rimlig i efterhand. För Raffael handlar den om en Cartier Santos. Han såg modellen online en morgon och bestämde sig nästan direkt.
Han skrattar när han berättar hur han några timmar senare satt i bilen. Fyra timmar senare var klockan hans.
– Det bara kändes rätt, säger han. Ibland räcker det så.
Det märks också att han inte ser på klockor som rena investeringar. För honom verkar de snarare bli något man bygger en relation till över tid.
Når detaljene avgjør
Når samtalen kommer inn på hva som egentlig gjør et klokke virkelig bra, blir svaret ettertenksomt men rett på sak.
– Intensjon, sier han etter en stund.
Så begynner han å snakke om proporsjoner. Hvordan en kasse sitter mot håndleddet. Hvordan en skive balanseres uten å føles overarbeidet. Hvordan kronen føles når man drar opp et manuelt verk.
Han nevner også A. Lange & Söhne som et eksempel på et merke der teknologien får ta plass uten at designen føles høylytt.
For Raffael er spesifikasjoner sjelden det viktigste. Det er helheten, proporsjonene og følelsen bak detaljene som avgjør.
Fra podcast til fotografi
Før TimeByRaf tok form, var Raffael med på å starte UhrTalk, som under pandemien vokste til en av de større tyskspråklige klokkepodcastene.
– Covid var en merkelig tid. Alle startet nye prosjekter, og vi begynte å snakke om klokker, sier han og smiler.
Det som begynte ganske spontant, vokste raskt. Etter mange samtaler med samlere, forhandlere og entusiaster begynte det samme mønsteret å gjenta seg.
– Folk kjøper sjelden klokker bare for hva de er, sier han. De kjøper dem for hva de betyr i deres eget liv.
Den samme følelsen finnes også i bildene hans. Klokkene føles sjelden helt separert fra personene som bærer dem.
Smak som endres over tid
Når Raffael beskriver sin egen smak, snakker han ikke om noe tydelig vendepunkt, men heller om en langsom forandring.
Han begynte med klassiske modeller fra Rolex, Omega og Tudor. Klokker som mange finner tidlig i sin interesse. Med tiden ble uttrykket mer avskallet og personlig.
I dag virker han å være like interessert i en eldre Corum med fin patina som i mer kjente modeller fra Cartier eller Patek Philippe.
Det handler ikke om å finne det mest sjeldne. Snarere om å finne det som føles riktig å bære.
– Man må imponere litt mer på seg selv enn på andre, sier han.
Menneskene og klokkene
Selv om klokker står i sentrum for mye av det han gjør, vender Raffael ofte tilbake til menneskene rundt dem.
Han forteller om møter med samlere og handlere i ulike deler av verden. Blant annet i Ho Chi Minh-byen, hvor en kontakt som først startet på nett senere utviklet seg til et nært vennskap også utenfor klokkeverdenen.
Det er også der TimeByRaf blir mer enn en konto for fotografi. Plattformen fungerer like mye som en måte å skape kontakt mellom mennesker med samme interesse.
For Raffael synes klokker ofte å være starten på noe større.
Et eget bildespråk
Det som begynte som bilder av den egen samlingen har med tiden vokst til et tydelig eget uttrykk. TimeByRaf handler fortsatt om klokker, men kanskje enda mer om hvordan de faktisk føles å bære og leve med.
Lyset. Materialene. Små spor av bruk. Miljøene rundt omkring.
Kanskje er det også derfor bildene fester seg. De føles sjeldent overarbeidet, men personlige og nære.




































































